Barn og oppvekst

Barn regnes som melkebarn inntil de er tre år, som barn til de er tolv og som halvmyndlinger til de er femten. Jenter blir mannbare når de fyller tolv og kan giftes bort, selv om det er vanlig å vente noen år til (se også kjønn).

I femtenårsalderen blir de slått til myndig, og regnes som voksne, juridisk sett. Selv om gutten regnes som voksen, må han etter fylte femten vise at han er dugelig for å blir regnet som en skikkelig mann. I de øvre lag av samfunnet skjer dette gjerne gjennom å dra på utferd. Andre måter er å gå i lære, bygge seg et hus eller annet karsverk. I denne perioden kalles han dreng, som betyr ung kriger eller ung mann i lære. I tjuefemårsalderen er han forhåpentligvis dugelig mann.

Barn skal knesettes av faren for å reknes til ætta og slik for eksempel få arverett. Det betyr at faren i en høytydelig seremoni viser barnet fram til guder, makter og folk, erklærer at det er hans barn, gir det navn og setter det på fanget sitt. Det forekommer at særlig fattige folk setter ut uønskede eller svakelige barn i skogen for å dø, men det er meget dårlig ansett. Slike barn blir ofte til en spesielt ekkel og farlig gjenganger som kalles utburd.

Foreldre er naturligvis glade i barna sine, men samtidig er barnedødeligheten høy, også blant mer velstående. Det er ikke å forvente at alle barn skal leve opp. Om ulykken skulle være ute, er det best å la livet gå videre og lage nye barn. Da er det verre å miste voksne barn, når man har blitt så gammel at man ikke kan få nye.

WP Glossary Term Usage

Bookmark the permalink.

Comments are closed.