Kjønn

Det er ikke likestilling mellom kjønnene, men – og dette er viktig – det er likeverd. Kvinne og mann har svært ulike funksjoner å fylle i samfunnet, som avhenger av hverandre i svært høy grad. De opererer stort sett på adskilte domener, uten hverandres innblanding. Som generell regel gjelder at kvinner råder innanstokks (over alt som er inne i husene), mens mannen råder utanstokks (over alt som er utenfor husene), og at det er kvinnens oppgave å drive husholdningen, mens mannen har ansvar for å forsvare husholdningen. Videre er mannen gjerne talsmann utad, og det er hovedsaklig menn som har talerett på tinget.

For kvinner er det en viss forskjell på om hun er ugift (og myndig), gift eller enke. Som ugift eller enke har hun noe større råderett (hun kan for eksempel tale sin egen sak på tinget) og kan helt råde over godset sitt. Om en kvinne råder i slike saker er det imidlertid til skam (se ære og skam) for eventuelle menn rundt henne (ektemenn, fedre, brødre, sønner), fordi det får dem til å framstå som udugelige. Så det er mer snakk om at f.eks. en enke må råde over eget gods enn at hun får gjøre det.

Kvinner har mange såkalte tradisjonelle oppgaver som har med fødsler, oppdragelse, matlaging og klesproduksjon å gjøre. Andre kvinnedomener er sårleging og å stelle de døde. Tradisjonelt er det også kvinner som opprettholder ættas ære ved å egge til hevn (se blodhevn). Kvinner har hovedansvar for gårdsdrift og matproduksjon, unntatt det aller tyngste arbeidet. Mannen ploger, kvinnen sår. Kvinnen skjærer korn, mannen tresker. Kvinnen maler mel, høster grønnsaker, melker og steller dyra, mannen slakter. Mannen malter kornet og kvinnen brygger ølet. Mannen hogger og bærer ved, og kvinnen baker, yster og tar seg av det meste av tekstilproduksjon. Mannen drar på fiske og henger opp fisk til tørk, kvinnen salter og røyker fisken. Mannen drar på jakt og flår og stykker opp slaktet, kvinnen hakker, maler, salter, tørker og røyker det. Kvinnen lager maten, og har ansvar for at den blir servert.

Selv om en mann aldri ville tenke på å utføre såkalt kvinnearbeid blir slikt arbeid ikke sett ned på (som i moderne tid), tvert i mot. Mat til livets opphold er ikke en selvfølge; det er svært vanskelig å beregne og tilberede mat slik at den holder til alle medlemmer av husholdningen gjennom hele året. Ei kone som er god til å administrere gård og grunn er verdt sin egen vekt i gull, og ei dugelig kone er til stor ære for en mann.

I tillegg er en del slike kvinneaktiviteter omspunnet av mystikk. Dette gjelder særlig fødsler, helbredelse og død. Men også mer hverdagslige ting som ysting, brygging og brødbaking involverer prosesser som nesten likner på trolldom. Først er det kjedelig melk – så blir det god ost! Kvinner forbindes derfor mer med det overnaturlige aspektet av livet, og de antas å ha en slags iboende visdom som menn aldri kan få, fordi de står nærmere maktene.

Kvinnen blir mannbar når hun er tolv år, men bare i de aller høyeste lag av samfunnet, hvor ekteskap er viktige politiske allianser, blir hun gift så ung. De fleste kvinner blir gift første gang i seksten-syttenårsalderen. For mannen gjelder det at de helst skal ha vært i utferd, gått i lære eller på annen måte vist seg som en dugelig mann først. Han gifter seg vanligvis etter han har rundet tjuefem. Selv om de fleste ekteskap er arrangert mellom ættene, blir jenta vanligvis tatt med på råd, og rent tvangsgiftemål er svært sjeldent. Kjærlighet er nesten aldri en faktor når festermål blir inngått. Det som er viktig er at man passer sammen i stand, lynne, rikdom og skjønnhet. Når de er gift, forventes det derimot at mann og kone skal være glade i hverandre. Kvinner og menn blir ansett for å ha like sterk kjønnsdrift, og det er til stor skam for mannen om kona ikke trives i senga hans.

En god ektemann lar kvinnen råde i det hun vil. Gjør han ikke det, kan han få ætta hennes på nakken. Dessuten har kvinnen rimelige muligheter til å få skilsmisse. Godkjente årsaker til skilsmisse (uten å måtte bøte for edsbrudd (se ed)) er at mannen har slått henne tre ganger offentlig, at han har ligget syk i mer enn ett år, at han har spillsjuke (er impotent) eller på annen måte ikke klarer å gjennomføre sine ekteskapelige plikter i senga, eller at han går med klær som er for lange eller har for dyp utringning, dvs feminine klær. For menn er det skilsmissegrunn om kona går i mannsklær. Om mannen slår kona må han bøte til ætta hennes på vanlig vis (se skadebot). Kona kan denge mannen så mye og ofte hun vil.

Selv om ektefolk helst skal være glade i hverandre, er det mer regelen enn unntaket at en av dem kommer til å dø tidlig. Menn dør i strid eller ulykker, kvinner dør i barsel. Begge dør av sult, sott og sut. Det er ikke å forvente at man skal kunne beholde én ektefelle livet ut. Dør partneren, får man finne seg en ny. Kanskje en bedre, til og med.

Kjønnsidentitet er meget viktig for begge kjønn, og kjønnsløshet, ergi, tolereres dårlig. At en mann eller kvinne er arg, det vil si gjennom handling, omdømme eller framtoning framstår som fravikende fra sitt kjønn, er svært dårlig ansett. Det anses som pervertert, æreløst (se ære) og ikke minst komisk (se Tor). En mann skal være modig, sterk og flink til å sloss (om han er en stridsmann). Det er noe alle menn vet, at kvinnene higer etter den sterkeste, modigste og gjeveste blant dem. Menn har skjegg. Og: Ekte menn drikker ikke melk. En kvinne skal være omsorgsfull og i stand til å styre husholdningen med alt det innebærer. Når hun er gift skal hun dessuten være trofast, og støtte ektemannen sin. Kvaliteter som pålitelighet, klokskap, gavmildhet, gjestfrihet og integritet gjelder for begge kjønn.

Se også dyngje, mageskjegg, roting i halmen, festemål, lyske, sal, skilsmisse, sverd, spillsyke, sy skjorte, ætt, tevling, barn.

Bookmark the permalink.

Comments are closed.