Sjel

Er ikke importert ennå og eksisterer ikke som begrep. Isteden har mennesket blant annet følgende bestanddeler: lik, ånde, ham, hug, megin, fylgjer og hamingja.

Ånden er pusten. Det er den som binder deg til denne verden. Man kan fungere uten ånde og lik (kropp), men er da en draug. Drauger og andre stygge vesener (for eksempel maren, et vesen som gir ekle drømmer – mareritt) kan forsøke å stjele sovende personers ånde, fordi de mangler en selv.

Hammen er et (for de fleste) usynlig skjold eller kappe som omgir overkroppen din. Den har form av et dyr, som kan vise seidfolk (se seid) eller synske hva for slags person du er. Høvdinger har for eksempel ofte bjørneham. Mordere kan ha ulveham. Folk med reveham skal man ikke stole på, osv. Seidfolk kan sende hammen sin ut i verden for å gjøre skade eller nytte. De kan også hamkaste folk (gi dem en sykdomsham e.l.). Dette er selvfølgelig veldig farlig.

Hugen (viljen) er det som holder det hele sammen og er den absolutt viktigste delen. Den ser ofte ut som mennesket selv, og det er dette man ser når man ser gjengangere. Mektige mennesker, gode krigere eller særlig folk som kan å galdre eller seide, har veldig sterk hug. De kalles hugsterke. Hugens farge er gulhvit, og ses ofte på som en ild (livsgnisten, om man vil).

Man kan stjele en persons hug om man er meget flink til å trolle. Da får man selv større og sterkere hug. Man kan også hugstjele noen med kjærlighet (‘Du har hugstjålet meg, Møyfrid!’ er for eksempel en sterk kjærlighetserklæring). Får man hugen stjålet, blir man svært syk, og vil dø av det om man ikke får den tilbake. Å forandre mening kan kalles å hugvende (‘om den saken har jeg hugvendt’). Seidfolk kan også hugvende folk med eller mot deres vilje.

Megin betyr kraft, makt eller styrke, og kan muligens beskrives som en slags karisma, men man kan også samle på megin gjennom livet, eller miste det. Typisk vil sykdom eller skade gjøre at man mister megin, det samme gjør menns impotens eller at de mister tenner eller kroppslemmer. Kvinner ser tvert i mot ut til å øke sin megin jo eldre de blir, særlig når de slutter med blodsott. Kvinner øker også sin megin under blodsott. Igjen kan seidfolk stjele megin av andre. Guder har noe tilsvarende i tillegg; regin, som betyr guddommelig makt.

Fylgjene (de kommer gjerne i flertall) er vesener, ofte i dyreform, men også i menneskeform, som er ens personlige beskyttere. Mektige mennesker og guder har gjerne fylgjer i par (jfr. Hugin og Munin, Gere og Freke, Tanngrisner og Tanngnjost, Freyjas to katter osv.). Heldige folk kan ha mange og sterke fylgjer. Svake folk bør ha mange og sterke fylgjer. Du kan blote fylgjene dine om du har behov for spesiell hjelp, men bare i helt personlige blot. En persons fylgjer kan fare med bud til andre, for eksempel forekommer det at mora eller kona ser sønnens eller mannens fylgje når han er i ferd med å dø i fremmede land.

Hamingjaen tilhører ikke en enkelt person, men er den samlede hammen til hele ætten man tilhører, døde som levende. Hamingjaen fungerer som en beskyttende ham eller skjold for alle ættens medlemmer og knytter ætten sammen. En stor og sterk og god ætt har selvfølgelig en sterk og mektig hamingja. Man kan blote hamingjaen, og enkelte ættlinger kan også tilkalle sin hamingja i nød. Hamingjaen oppfattes som kvinnelig.

Sjelen og døden

Når folk blir syke eller gamle, forsvinner gjerne hugen, livsgnisten, først, gjerne lenge før det faktiske dødsøyeblikket. Ånden er nummer to. Hammen og hugen må forlate liket før det gravlegges eller brennes, derfor ligger døde folk alltid på vake først. Liket ligger pyntet på ei båre i salen eller i et eget rom, og det er hele tiden våkne folk til stede for å passe på at det ikke kommer noen uvesener og stjeler hammen eller megin eller annet dyrebart. I løpet av tre dager har ham og hug vanligvis forlatt liket; det høres ofte som et lite sukk. Hammen blir en del av hamingjaen (eller følger hugen, om den døde har tenkt å bli værende).

Har den døde veldig sterk hug, kan det bli vanskelig å bli kvitt den. Den kan plage folk (for eksempel ved å gjøre hår og klær elektriske), og må noen ganger jages ut av hus. Dette er det husfruen som gjør. Den dødes megin går i arv, slik at en stakkarslig sønn plutselig blir en staut kar etter farens død. Fylgjene kan også arves, men først følger de hugen til den døde til dødsriket. Når en person dør, kan seidfolk og galdrefolk binde alle disse delene til et sted, vanligvis til vedkommendes gravhaug. Dette gjøres for eksempel hvis den døde var veldig klok og man ønsker å beholde muligheten til å spørre ham eller henne til råds i framtiden også. Eller hvis den avdøde var spesielt elsket. Det er ikke alltid dette er en så strålende idé. Seidfolk og galdrefolk kan også binde seg selv etter døden.

Bookmark the permalink.

Comments are closed.