Inndalssaga

Inndalssaga

Inndalssaga er vår pågående serie med spill om det lille bygdesamfunnet Inndalen, innenfor sjangeren vi har valgt å kalle “magisk realisme”, og inspirert av sagalitteraturen. Sagaen startet i 2003 med spillet Nybrott, og vi jobber oss deretter fremover gjennom vikingtiden, kanskje en gang helt fram til vår tid. Basert på de enkelte spill skrives selve sagaen som kan leses lenger ned på denne siden.


Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon

Oversikt


 

Sagaen

freyajbDet er lite som gjør inndalingene så stolte som den største – og eneste – kulturskatten deres. Til tross for slunkent kommunebudsjett, sørger alle folkevalgte over en bred politisk linje for store bevilgninger til bygdas store og høyest utdannede sønn, arkeolog Sigvat Sveen jr., cand.philol. Under en omstridt utgraving i kjølvannet av den nye rundkjøringen gravde Sveen seg ned til noen hustufter datert til vikingetiden. Men det var i jordlagene fra middelalderen han gjorde det store funnet: noen slitte, medtatte få sider med grov pergament, skrevet i ustødig hånd: Inndalssagaen. Noen få kapitler av en hittil ukjent ættesaga. Funnet skapte furore i et ellers bedagelig og traust bygdesamfunn, og dagen ble markert med folkefest, taler og festmiddag på lokalet.

Siden har Sveen gjort det til sin livsgjerning å finne mer av det unike verket. Onde tunger vil til og med ha det til at han nærmer seg fanatisk opptatt av dette (at de onde tungene er kona Mildrid og nabokjerringa Valborg Lausen, skal her ties om). Men bygdefolket støtter villig opp om prosjektet, og Sveen graver stadig fram nye, gulnede sider av det som ser ut til å være en omstendig beskrivelse av inndalingenes røtter.

Her kan du lese kapitlene Sveen har funnet så langt.

  1. Felag
  2. Nybrott
  3. Godår og Uår
  4. Vargtid
  5. Fedræne godvilje
  6. Tingfred
  7. Utferd
  8. Blodhevn

Sveens datakyndige sønn har også laget en nettbasert tidslinje for sagaen, basert på Sveens beste anslag på årstall for de ulike hendelsene.

kart_beggefjorder_920_patinert


 

Felag

Illuge hette en mann. Han var sønn av Halvgrim Illugessønn på Haug, og en gjev kriger. Mange gode menn hadde tatt ham til jarl og hadde sverget troskap til ham. Svein hette en av dem; han hadde vært med gammel-jarlen i viking, og lagt opp mye gods for seg. Styrkar hette en annen; han var en stor kjempe. Han fikk nådestøt på utferd i Irland. Njål hette en tredje. Han ryddet en gård for seg i Nerridalen og fikk mange sønner.

Nybrott - Sigdis og Sigrunn

Illuge hadde lagt mye gods til arven etter Halvgrim, og ryddet mye jord for seg og sine menn. I Inndalen lå mye god jord ubrutt. En skjerv ga han til Svein; han var blitt gammel og stiv om knehasene og fór ikke lenger i utferd med jarlen. En annen skjerv ga han til Njål, fosterbror til gammel-jarlen. Den siste fikk Sigdis, enke etter Styrkar, som hadde født jarlen en sønn og som hadde mange gjeve sønner.

Så falt det seg slik, at Gammel-Svein gikk til Sigdis og til Njål og spurte om de skulle rydde samtuningsfelag til seg. Sigdis mente at det måtte det vel bli en råd med. Men Njål satt godt i Nerridalen. Han skiftet heller sin skjerv til de yngste sønnene sine, Arve, Narve og Trygve, og til løysingen Kol og løysingkona hans. Det skiftet gjorde han godt, mente Gammel-Svein. Men Sigdis mente nå at irer skulle hun holde seg for god til å stifte felag med, ettersom de hadde drept mannen hennes med nidhogg. Da sa Gammel-Svein at vel var det så, men Kol Løysing var en bra kar, at han arbeidet hardt for seg, og at han hadde levd lenge i landet. Og ikke var det ætten hans som ga Styrkar banehogg. Sigdis sa at nå talte Gammel-Svein godt, og sa seg da enig i å bygge samtun med Nerridalsløysingene. Men noe felag ville hun ikke gå inn i med dem. Slik ble det med den saken.


 

Nybrott

På forsommeren kom samtuningene til Nerridalen, hvor Njål holdt stort gjestebud for dem. Fra Njålsgården gikk ferden i to samfulle døgn til Inndalen, hvor ingen mann før hadde brutt land. Men sti gikk det opp dit, og ei lita løe sto der fra før av. Den hadde Njål og hans menn nyttet som veidebu. Ragnvald Veidemann kunne fortelle om den vinteren da han satt værfast i bua i tre netter til ende. Det vågestykket unte han ingen mann, om han var aldri så uvøren, sa han. Svein lot sine menn gjøre uthus av løa, for det huset ville han ikke vente lenge med å sette opp, mente han. Sigdis sa at det var vel talt. Men nå fikk de se å blidgjøre vettene med blot, så nybrottet deres skulle gå dem vel, sa hun. Så ble det stelt til vetteblot i Inndalen.

I skogbrynet fant inndalingene nidstang med illruner ristet i. Runene lyste ugæve over Saksbjørn gjest. Gjest treiv stanga og brakk den i tu, og lyste vrede og hevn over illgjerningsmannen som hadde reist den. Men Sigrid sa at den saken fikk ligge til folk hadde fått mat i skrotten. ”Ille farer hungerherjet mann,” kvad hun.

Etter vetteblotet stelte inndalingene til kveldsbit på Laugarodden. Der satt kvinnfolkene ved grua. Guri kvad dette kvadet:

Alle mann hadde balla,
min mann hadde ingen,
Tok jeg meg et par dalla
gjorde min mann balla.

Dette var godt kvedet, mente folk.

Egil Einauge hadde en trell som het Stein, en rappkjeftet mann, og lite arbeidsom og. Stein gikk til skyldtrellen Arne, og ville så splid mellom han og berserken, Sturla. Men Arne tok lønn-ordene til trellen og gikk til Gammel-Svein, og ting ble satt. Der ble trellen skiftet fra hånda til Egil, og til Berserk-Sturla. Så slo Sturla og Olve ugjerningsmannen i hjel.

Nybrott - Olve

Gjest for òg med lønn-ord, og spredte ill-verk blant mange i Inndalen. Tilslutt ble han drevet fra dalen. Sigdis så at gullet hennes var borte. ”Må ugæve og ergi følge tyven Saksbjørn,” sa hun. Så er han ute av soga.

Så var det at Kol Løysing skulle stelle til løysingsgildet sitt. Her bant Arve Njålssønn seg atter til festerkona si, Sigrun Styrkarsdatter.

Når folk satt til bords kom Jarl Illuge sjøl til bygda. Kol ønsket ham vel møtt og bød ham andveget, som rett er. Jarlen var gladlynt og forsynte seg godt av fridomsgrisen til Kol, og drakk dypt av hornet som ble bydd ham. Men så ble jarlen rent fælslig å se til i åsynet, og rett som det var datt han bakover i lynget og satte i å kauke som om ei mare skulle ridd ham. Isgerd, jarlens frille, kom så til gildevangen. Hun sa at denne fallesotten til Illuge ikke skulle nevnes blant folk, og lynte øyenimellom inndalingene.

Isgerd hadde en følgesmann med seg. Denne skred nå fram blant gildefolket og ba om ørelyd.
”Jeg søker trellen Kark”, sa fremmedkaren.
”Hvem er det som spør?” sa Gammel-Svein.
”Det er det Håkon som gjør, sønn av Eirik, bror til ladejarlen.”
Trellen Kark trådte nå fram, og Håkon jarleætling tok ham om akslene, kalte ham ved navnet Tormod og ville ættlede ham. Men Gammel-Svein og inndalingene ville vite tegn på at fremmedkaren ikke for med løgn. Fremmedkaren tok Illuge til vitne for seg. Det mente inndalingene måtte være ord godt nok. Så ble Kark ættledet og gikk siden under navnet Tormod jarleemne. Dette skjedde jamnt som Lille-Svein hadde drømt.


 

Godår og uår

Så ryddet inndalingene gard og tun for seg. Grjotgard Einarssønn sa at han skulle friste å dyrke kål. Og det gjorde han, med mindre hell. Trygve Njålssønn sa han heller ville bygge en stor-kvern borte i bekken som de hadde i sudræne land, slik Sturla hadde fortalt om. Dette gikk ille. Sigdis sendte sønnene sine til tings for å kjøpe sauer. ”Da får vi både mat i bringa og kappe på ryggen,” sa hun. Gammel-Svein sa at det var klok tale, og for med han òg. Saueflokken ga gode tider i Inndalen. Mat og klær hadde de nok av, og Guri og dattera hennes lagde ost som de solgte i kaupangen. Det ble både giftemål og avkom for inndalingene.

Narve Njålssønn hadde utferdstrang, lånte seg gull fra broren Trygve, og dro til Haug for å finne seg en utferdsdrott. Siden hørte inndalingene lite fra han. Mellom Gammel-Svein og Lille-Svein ble det skiftet ill-ord en kveld, og guttungen la så til skogs. Siden ble det hørt lite fra han, og.

To år etter rydningen falt Gammel-svein sjuk etter at et øksehogg hadde satt feber i foten. På forsommeren døde han. Det var et stort tap, mente mange. Svein ble haugfestet på tunet. Sigvat frillesønn tok over driften av godset til Svein. Dette tyktes Tordis ille, men Tora sa lite.

Sju år etter rydningen falt Illuge jarl i slag med utfjordingene. Utfjordingene ville ha det til at det var Vigdis Dyresdatter som svingte nid-øksa og at jarlen falt for førkjehogg, men haugfolket sa at det var Dyre høvding sjøl som gav jarlen banehogg. Det ble mye strid mellom haugfolket og utfjordingene den sommeren, og mange gjeve menn falt. Halvgrim Illugesønn ble sverget til jarl på Haug.

Den niende vinteren etter rydningen ble det stridt for folk og fe i Inndalen. Uår råket kålavlingene, og seinhøstes fór det råte i korntønnene på buret. Sigrunn hovgydje mente at ugæva skyldtes illblotet på sommeren, der trellen Kåri kom til å miste blotsgavene i lyngen utenfor hovet. Dette likte æsene lite, mente hun. For å bote på det blotet inndalingene Kåri. Men lite hjalp det, og så ble bud sent på Ulvhild Myrkvolve, i von om at hun kunne se hvordan gudenes vrede kunne stilles. Den harde vinteren tok livet av mesteparten av dyra på gården. Hungeren råkte trellene verst. Ved midtvinters tok sotten flere, og en storm rev langhuset overende, og taket av løene og buret. Og så kom det mørke skikkelser til skogene rundt Inndalen. Men ennå vøret inndalingene dem lite.


 

Vargtid

Ti somre etter nybrottet ble det stedt til midtsommergilde i Inndalen, enda gildeskråsen var det skrint med.  Det kom folk til gårds den sommeren; først kom Lille-Svein. Han kom i Ulvhild Myrkvolves sted, for han hadde tatt til å seide. Ulvhild hadde sendt selhammen sin ut en natt, og da hadde to veidemenn tatt livet av selen, kunne han fortelle.  Så kom Narve Njålssønn med ferdamannen sin, Hrapp Tjostolvssønn. Narve kalte Lille-Svein for niding og sa at han fór med svik-råd, og ville helst ha tatt livet av ham, om ikke folk hadde kommet til.

Storfolk kom det også til dalen. Eirik av Lade, fosterbror til Tormod Jarleemne, kom med Faste Folkvordssønn, hirdmannen sin, Njål Njålssønn og Kaupa-Glum Glumssønn. Eirik brakte gilde gaver. De ville ha inndalinger inn i hirden til Jarl Tormod, sa Eirik. Inndalingene var nå ikke brå til å si seg villige til det. Olve kvad:
”Det er best vi holder oss til det som vårt er, vi inndalinger.”
Men Eirik lovte både gode gaver, heder og ære, så både Arne Sverressønn og Narve Njålssønn sa ja til å komme med i hirden, og handtak ble tatt på det.

Seid-Svein gikk til Yngve-treet ei natt og kalte på far sin, Svein. Uord ble skiftet mellom dauingen og sønnen, for kallen likte ikke å bli forstyrret i hel-søvnen sin.  Svein skjelte óg på inndalingene for at de hadde blotet øl til Odin. Allfar var fælslig sint på dem, sa gamlingen, for noe annet enn vin drikker den karen ikke. Olve ordnet straks til Odins-blot og blotet jarleættlingsgaven til Allfar. Da løftet været seg, og sola skinte etter dette. Men Dau-Svein gjorde seg tverr, og ville ikke gå til ro igjen. Fra den dagen av kunne man høre klaging og sukking i lang-teltet.

Under midtsommergildet lot Seid-Svein og sveinungene ættlede Sigvat Møyfridssønn, sønn av Gammel-Svein. Arven etter Svein og Tora ble skiftet mellom ættlingene på nytt. Kollsvein Steintorssønn ble lyst til myndling på gildet.

Borte i myra ved bekkefaret fant inndalingene ei beingrind. Det var skallen etter trellen Tobba, som forsvant vinteren før, og som Trygve Njålssønn eide. Trygve var i armod den vinteren, og slo ihjel trellen og åt henne. Brottet hans var større enn som så, for han gjorde Hogne Styrkarssønn,  Karl Kolssønn og Arve Njålssønn, bror sin, til mann-eta, óg. Det var derfor Arve hadde dratt fra bygda og hjem til farsgården. Den sorgen ble ham for tung. Hogne og Karl ble rent fælslige når de skjønte hva de hadde gjort, og skyndte seg å blote for å bøte på illgjerningen.

Det hadde vært lite med avkom i bygda de siste åra, så inndalskvinnfolkene stelte til Yngveblot for Ingibjorg Ingvarsdatter, kona til Berserk-Sturla. Med den saken gikk det som det ofte gjør med slike kvinnfolksaker, og trellen Gaut var særlig kaut og glad etter blotet. Sønnen til Ingibjorg og Sturla fikk siden navnet Ingvald.  Også Astrid Arndorsdatter, kona til Sigvat Sveinssønn, ble med barn den sommeren, etter at Sigvat hadde funnet en gondul på Seid-Svein, som han brøt i to. Da vokste buken på Astrid om kapp med skjegget på Sigvat. To unger ble det siden av dét; Sveinung og Arnfrid.

Både Ragnvald Veidemann og Karl Kolssønn hadde sett fremmede skikkelser i skogene rundt Inndalen. Det var vargene, en flokk med tjuvpakk og mordere som stjal det de kunne og tok det de fikk tak i. To av vargene var Boge-brødrene, ættlinger av Kaupa-Glum, Arne Sverressønn og søstra hans, Ljuva, og Jorunn Onundsdatter av løysingeætta. De var dømt varg i veum for mordbrann, men mente de hadde sak som de ville ha ført til tings. Men begge brødrene falt i strid med inndalingene; det samme gjorde Rage, herse for vargene. Rage var ikke varg i veum, og det var drap på ham. Da ville vargeflokken ha hevn, og kom fram på tunet. Inndalingene så da at de var ulvhediner, og blant dem var en skjoldmøy ved navn Halkatla Torvarsdatter, tidligere hirdmann på Lade.

vargtid - vargeneDa trakk inndalingene blankt. Olve svingte sverdet Ravnbrodd.  Sture hevet Hvitingen.  Eirik lot Ættartange lyne, og på Narve sto Vigar-Nauten kvasst.  Tjodhild Sveinsdatter nevnte da Halkatla som drapsmann på husbonden hennes og ungene, men Halkatla skyldte henne for å fare med løgn. Sture Styrkarssønn steg da fram, og fortalte at Halkatla var mor til dattera hans, Hungerd, og at slik han kjente Halkatla, fór hun ikke med lønndrap. Det kom til stort ordskifte mellom vargene og inndalingene der.

Da steg Eirik Eirikssønn fram.
”Vil dere ha grid?” kvad han.
Vargene ville da det. Eirik ville så vite hvilke illgjerninger de hadde gjort som hadde fått dem dømt som varg i veum. Vargene fortalte det, en etter en.
”Det var ikke meningen,” kvad kjempen Mår; ”jeg snublet.”
”Jeg hugg tre hirdmenn på Lade som kalte meg kvinnfolk,” kvad Halkatla. Inndalingene nikket til det, og mente at et slikt nidhugg kunne en hirdmann ikke ta uten å gi gjenhugg.
”Jeg har så sterk en hug til kvinnfolkfavn,” sa en tredje; han het Svan.
”Men vrange er kvinnfolk, mer enn mye.”
Eirik nikket, og bad alle om å tre inn i hirden hans, så skulle han sørge for at de fikk grid, alle som en.
”Bortsett fra deg,” sa han, og nevnte Svan.
”Slike som deg vil jeg ikke ha i hirden.”

Mår sprang da bort til Svan og hugg ham ned der han sto så han fikk banehugg. Så tok Eirik og Halkatla håndtak. Berserken og ulvhedinen Mår prøvde styrke mot hverandre, men det ble jevnt, og ingen uvennskap kom av det.

Drapet på Boge-brødrene ble jevnet med tjuveriene som vargene hadde gjort i dalen. Men Tjodhild krevde bot for bonden sin, og stod stridt på den saken. Halkatla og vargene stod like stritt på boten for drapet på Rage, hersen deres. Da trådte Olve fram og sa at i denne saken måtte en lagmann råde, og sa at partene fikk møtes på tinget til våren. Alle mente at det var kloke ord, og slik ble det.


 

Fedræne godvilje

Fremmedfolkene dro så fra dalen, og utover sommeren ble det lysere tider for inndalingene.  Mot høsten kom smalemennene ned fra sætra med mye ost og god ull, og en ovgod honninghøst gjorde Hogne Styrkarssønn smørblid i flere uker. Langhuset sto ferdig før slaktermåneden tok til. Olve stelte til storblot, og mente at nå go’blunket Allfar til dem.

tingfred-En-tegnMen Tjodhild Sveinsdatter ble liggende svakelig i lang tid, og Øyvor Løysing visste ikke sin arme råd for henne. Nå gikk det lukt til Hel, mente hun. Sigvat mente det var Seid-Svein som hadde valgaldret over søsteren, og tok til seg Svein en dag.
”Vel er du bror min,” kvad Sigvat til menvise seidkallen, ”men her i dalen er det bare stengte dører og blankt stål som vil møte deg ved dørstokken etter dette.”
Svein tok da til stien bort fra dalen.

Tjodhild ble liggende i sotteseng til oppimot jul, og Øyvor mente at det ble siste julen på henne. Ved midtvinter samlet sveinungene seg for å blote Gammel-Svein med øl og mat. Dauingen var mindre ful når de gav ham mat og gaver, og plaget ikke folket like mye da. Tjodhild krøket seg ut av sengebenken og ville være med på blotet hun, óg, og verken Øyvor eller Tordis fikk henne fra det. Mens Tjodhild helte ølet til far sin fór det en kald trekk gjennom lang-huset, og sotten slapp taket i henne. Siden hadde inndalingene god hjelp i skrømtet.

Bryten Osk hadde i fem vintre arbeidet til ork for seg. På veideferd sammen med Karl Kolssønn og Osk møter Ragnvald Veidemann fire sultne ulver. Ragnvald dreper tre av ulvene, og blir liggende i handtak med den fjerde, veik av sår. Nå kommer bryten og Kol til. Osk spenner buen og setter pilen i nakken på ulven, som faller til bakken, død. Kol og Osk får Ragnvald ned til Inndalen og lar Lekar-Øyvor se til skadene hans, men det er banesår. Ragnvald er i uvissa, men våkner til og griper Kolsvein om halsen og kauker:
”Varg!”

Det knaker i beingrind, og berserken må slå Ragnvald i uvissa for å få ynglingen laus. To netter etter dette dør Ragnvald, og så er han ute av soga.

Olve nevner brytens pilskudd som livbergeferd og gir Osk grid. Løysingen sverger troskap til drotten sin og bor siden i Inndalen som huskar for styrkungene.

I landet ellers hadde det vært stort maktskifte. Ladejarlen hadde stevnet fem snes skip og seilt sørover for å søke hårfagreætta. Det ble et overmåte stort slag. Jarl Tormod Kark fikk banehogg og falt der. Garm-Sigrød fikk en pil gjennom brystet og falt så i havs. Folk sa at han druknet. Eirik Eiriksssønn førte ladehæren fram mot søringene og vant en stor seier. Siden seilte han til Trøndelag og satte Sigurd Sigrødssønn i jarlesetet på Lade. Tyra Håkonsdatter, Sigrøds enke og mor til Jarl Sigurd, tok han så til kone. Mange mektige menn kom til Lade for å sverge troskap til ham. Men møringene var ikke blant dem, og det gjorde Eirik svært harm. Han utrustet tre langskip og seilte sørover for å møte møringene.


 

Tingfred

Den vinteren fór det mye ulv i Inndalen; det var snøtungt, og skrint med vilt.  I kulda ble det mann-auke blant inndalingene. Først fikk Karl Kolssønn sønnen Ørjar, så kom berserken Sturlas sønn Ingvald til. Astrid Arndorsdatter fødte Sigvat Sveinssønn sønnen Sveinung og datteren Arnfrid. Tjodhild sa at gudene nå så med blide øyne på dem, som har gitt ætta tvillingfødsel.

Tingfred - kvinnerPå seinvinteren kom det budstikke fra jarlen til Inndalen med bud om Allting i Baugfjorden. Tjodhild Sveinsdatter hadde uro i kroppen og søkte bot for drapet på husbonden sin og ungene mot hirdmannen Halkatla og vargene. Olve sa da at den saken skulle det bli en råd med, og at han skulle føre ord for henne på tinghaugen. I vårløsingen reiste inndalingene til tings.

I Baugfjorden hadde det vært mye sott og ufred over vinteren. På Haug sto høysetet ennå tomt etter at jarlen sverget hevn over far sin mot utfjordingene og sverget ed på at han ikke vil ta sete der før drapet var hevnet. Det hadde vært stor uro og misnøye blant baugfjordingene det året. Folk gnisset tenner over de høye skattene jarlen krevde av dem under uårene. Øvringene og nedringene var som vanlig i strid med hverandre. Til og med mellom storosingene og litj-storosingene hadde det blitt ufred. Og på folkemunne gikk ryktene om mordvargferd ute på Laugstad. Lagmann Asbjørn Frode talte så, at på dette tinget fikk han nok mangt og meget å bryne seg på.

Slik skikken er ble Yngve-Frøy æret på tinget, og det ble viden om nevnt, at det var et ovselig gildt blot det året. På tinghaugen ble vebåndene satt og stedet vigslet av lovmann Asbjørn Frode og gydjene. Men det var mye og mangt som hendte rundt tinghaugen, og.

Inndalingene kom mannssterke til tinget, men ble møtt med kalde råd fra jarlen. Han hadde hørt at inndalsfolket hadde hatt ladejarlsmenn på gjesting oppe i Inndalen og delt brød og øl med dem. Om dette tykte han først ille. Loft Vebjørnssønn fra Nordfjell kom óg inndalingene i møte og ordskiftet kvasst med Kollsvein Steintorssønn, fostersønn til Olve Styrkarssønn. Kollsvein ville stogge striden og spurte hva som sto på, men Loft var ikke til å hugvendte, og krevde holmgangsstrid. Da stred berserken Sturla fram og stilte seg i Kollsveins sted. Om dette tyktes Loft ille, men ville ikke få dét omdømme om seg, at han vek mot berserken. Holmgangsve ble satt, kjempene føk i hop og folk mente at mot berserk
en ville Loft ikke komme seirende bort. Men årene hadde fart tungt mot berserken, og han fikk banehogg.

“Heller dør jeg på jord stenket med stridsblod enn på sotteseng”, sa berserken, og latet livet der. Så er han ute av sagaen.

Osk Løysing kom til tings med gjevt gods som han hadde funnet nedom Nordfjellet. Det var øksa Skald-Skjegge. Eggen på den var slik at om en stryker over jernet, låter det så lint et kvad fra den. Denne tenkte Osk å handle bort, og mye storfolk kom og så på øksa. Jarl Halvgrim fikk stasvåpenet til slutt, og siden henger den støtt ved hans side.

I Baugfjorden kom tre langskip seilende, uten at tingfolket ble vár de fremmede. Det var Eirik Eirikssønn av Lade som kom med hirden sin for å kreve troskap av baugfjordjarlen. Jarl Halvgrim syntes først ille om disse råd, og det ble stort ordskifte på tingplassen som varte både lenge og vel. Tilslutt stred Sigrunn Styrkardatter den djuptenkte i mellom og sa at de fikk bie ordstriden til neste dag.
“Uklok mann våker hele natten. Han våkner morgenen etter, tung til sinns, og alt er flokete som før”, sa hun.
Alle mente dette var ovselig klokt kvedet.

tingfred-Enkel-bondekvinne-med-sønnJarl Halvgrim brakte to fanger til tings i lønndom; det var Sumarlide Havtorssønn, bror til Havlide, og Hrapp Ragessønn fra Utfjord. De kom sammen med en fylking stridsmenn som hadde vært på ransferd og mordbrannsferd. På Laugstad hadde utfjordmennene tatt livet av husbonde Oddvar Hunvarssønn, kunne husfrua Gjavlaug Orvarsdatter fortelle. Senere kom det nytt fra Storå at der hadde utfjordingene turt særlig ille fram. Alle som en var drept der, både folk og fe, gammel som ung. Jarlen slo jern om lemmene til fangene og satte vakt over dem. Han ville høre nytt om høvdingemakten i Utfjorden, og pinte fangene for å løsne tunga på dem. Sumarlide talte så, at høvding i Utfjord var Vigdis Dyresdatter. Dette vakte sinnet hos jarlen, og han nektet for at far hans hadde blitt drept av et kvinnfolk. Så fikk Eirik av Lade nyss i at Sumarlide og Havlide hadde vært med mørejarlen i striden på Lade og drept bror hans, Håkon Eirikssønn. Eirik drap så Sumarlide. Men så kom fangen Hrapp seg fri fra jernet, uten at folk skjønte hvordan det kom til. Siden ble han borte fra bygda.

Arne Sverressønn, som vendte tilbake som hirdmann til Eirik av Lade, kjøpte tilbake Hjallabu som ætta hans før hadde eid. Siden trolovet han seg med Tjodhild Sveinsdatter og sverget henne til arv etter seg. Men før tinget var over,  falt Arne i holmgang med baugfjordhirdmann Audun Geirssønn i strid over en gammel ættefeide. Det tyktes folk var ille, at en slik stridsmann skulle tape livet slik.

Høysetetet til jarl Halvgrim, som hadde stått tomt siden gammeljarlen ble drept, forsvant brått fra teltet til haugfolket, ennå andveget stod rett i glaningen på folk. Jarlen ble ventelig rasende, og kauket på ugjerningsmannen og lovet bort gods og gull for å få setet tilbake. Dagen etter kom ungene i bygda bærende på andveget, men ingen fikk løst ord ut av dem, om hvor setet hadde tatt veien hen.

Forrige året gikk det sladder om at Ulvhild Myrkvolva hadde latet livet. Stor var derfor overraskelsen da den gamle legekona kom gående til tings. Sindre veidemann kom også til tings det året, ennå han er en sjelden mann å se. Han talte mye og lenge med Seid-Svein, sønn av Svein Sigmundssønn. Etter Yngve-blotet gikk både Svein, Sindre, Torhild Hemingsdatter og jarlen til skogs. Det ble mye kauking der oppe. Svein kom ene ned med Torhild og jarlen. Siden kom Sindre vaklende inn på tingstedet med et stort hogg i brystet. Han svor at Svein hadde blitt ham til bane, før han falt død om. Men Sindre var ætteløs, og ingen banemann ble tingført.

Bodvar Hunvarssønn, som nevnes Bokki av folk flest og som ble lyst fredløs en halv tylft år før, kom til bygda for å løse seg fra mordet på Hoskuld fra Litj-Storos med gods som han har vunnet i vikingferd. Godset blir vel overbrakt, og Bokki fester seg til Gjavlaug Orvarsdatter, enka på Laugstad, og blir husbonde der.  Men mannen hadde og sak på tinghaugen, og bar ord om at hirdtjoren Halvstein Illugessønn, jarlens egen bror hadde gjemt gods for seg. Hirdtjoren nektet for udåden og sverget ordene falske. Da steg hirdmann Gnup Molda-Gnupssønn fram og sannet ordene til Bokki. Nå hadde jarlebroren sverget falskt i tingveet, og blir lyst fredløs på tinget. Halvstein farer til skogs mens han lar nidord hagle over ætlinger, frender og frenker. Mange tyktes at dette var ille råd.

Tingfred---bonde-med-fletterEtter blotsgildet, da folk samlet seg til samvær både rundt gruene og under busker og kratt, lød det brått stridskauk i skogen på bortsiden av vannet. Der stred utfjordingene mannssterke fram, og tørstet på strid. Baugfjordingene fylket seg raskt og gikk i mot med jarlen i spissen, og et stort slag sto mellom stammene i mørket. Eirik av Lade lynte sverdet Ættartange mot kjempen Faste Grimarssønn og gav han banehogg. Utfjordingen Havlide Havtorssønn slo godt om seg, men måtte så vike for overmakten og ble felt der. Jarl Halvgrim sjølv hogg ned Vigdis Dyresdatter. Da blir jarlen kaut og godlynt og strider beint bort til høysetet til far sin og tar sete der. Folk sa at det var gild dåd, og at nå hadde mye gammel ufred blitt hevnet på utfjordingene. Jarlen kalte sønnen sin, Steingrim, til seg. Steingrim hadde blitt lyst til myndling på tinget samme kveld, og faren kom nå med mange gjeve ord om stridsstyrken hans.
“Nå hogg vi godt om oss i utfjordkrattet”, sa han.
“Men likere ville det vært, om vi fikk raket ut utøyet med roten, én gang for alle.”

Dagen etter samlet folket seg til veløsning ved tinghaugen. Hovgydja Heid Halvgrimsdatter skålte maktene til sammen med Sigrunn Styrkardatter og Torgynn Eyolfsdatter. Lagmann Asbjørn Frode steg fram for folkelyden og løste veet etter gammel skikk. Men så ble den gamle brått bleik som gammel beingrind i fjeset og grep seg hardt om bringa før han falt sammen i gresset og fant sin bane der. Sigrunn sa siden at før lagmannen let livet, kvad han så:

“Baugfjordinger, frender og frenker alle, vis ære til mine ord: med lag skal landet bygges, og ikke med ulag legges øde.” Alle syntes at Baugfjorden nå hadde lidt stort mannetap, og jarlen lovte gamlingen en gild gravferd. Så hilste folkelyden farvel til slekt og frender, og vendte hjemover.


 

Utferd

Jarl Halvgrim kalte hirdmann Farulv Hrodleivssønn til seg og nevnte han for hirdstjore, nå som Halvstein var sprunget til skogs. Eirik Eirikssønn ble hos jarlen med sine menn den sommeren, og ledet baugfjordingene i stridsleik på tevlingsvalen. Jarlen sendte hærpil til sine menn, både i innland og utland.

“Nå skal vi røyke ut nidvargene i Utfjorden,” sa han.
“Vi skal vinne stort gods for oss, og treller og fagre kvinnfolk med. Og alt mannfolk skal hugges ned, så ingen er igjen til å føre det feige blodet videre.” Mange syntes dette var godt kvedet. Andre tenkte nok sitt, men sa lite.

På seinsommeren fylket baugfjordingene seg og seilte nordover mot Utfjorden sammen med lademennene. Jarl Halvgrim førte skipet Havhingsten. På Lindormen sto Farulv hirdtjore i stavnen. Eirik Eirikssønn førte Ladehauken, Vigbussen og Langfare, med mange djerve menn. Flåten seilte inn under fjelltoppene som folk kaller Ravnene. Da sto en mektig vind inn fra fjorden og trakk Langfare inn i utfjordstrømmen som gikk rett utenfor neset. Langfare råkte revet og sank brått. Mange lademenn mistet livet der, og det ble sagt, at det sto trolldom bak bråvinden.

ravner

Nå krever Eirik at hæren tar seg fram over land. Ladehauken og Lindormen gjorde landhogg på nordsiden av fjorden. Havhingsten og Vigbussen tok seg i land på sørsida, rett under gården som heter Straumen.

Jarlen førte hæren opp på tunet, der det ble mye kauk og ståk ved synet av stridsmennene. En halv tylft menn trakk våpen og gikk mot hæren, og verget seg så godt at to ungmøyer rakk å stikke seg vekk innimellom skogbrynet. Jarlen lynte Skald-Skjegge, som sang gjennom lufta, tørst på stridsblod. To menn falt for eggen hans. Straumingene trakk seg så mot husene, og kom seg inn der. Hirdmannen Hogne Ketillssønn gikk mot døra, men innom sto en bueskytter, en svær kar; bred over bringa og kvass i blikket. Han sendte pila rakt mot hirdmannen, og traff ham i halsen. Det ble banesår, og Hogne let livet.

“Hvem er du for en, bogemann?” kauket Ingvald Ris.
“Arnleiv heter jeg, og dette er farsgården min,” var svaret.
“Kom ut og sloss, Arnleiv,” sa Ingvald.
“Gjerne gjemmer jeg meg ikke feigt her inne,” svarte Arnleiv.
“Men en får verge seg som best en kan, når overmakten er for stor, vet jeg.”
“Har du flere folk med deg?” ville jarlen vite.

Det ble kauking og snakk inne i stua,
“Det har jeg,” svarte Arnleiv om litt.
“Og det spør jeg om, at mor mi får komme ut og gå i fred herfra.”
Jarlen sverget på, at det fikk hun.
Men så ble det mer kauking inne i stua.
“Kommer du ut, gamlemor?” sa Mode Toressønn.
“Nå har jeg stått ved siden til husbonden min i over tredve år,” lød det der innefra.
“Så jeg får vel stå ved ham lukt inn i døden, óg.”
Mange syntes dette var godt kvedet.

“Tenn i takskjegget,” sa jarlen.
Da nektet flere menn på dette, og Halldor jarlemåg skred fram.
“Vil du brenne kona inne? Feig ferd synes meg dette, brorsønn,” sa han.
Da ble Halvgrim ful i blikket og satte selv en fakkel opp i takbjelkene. Flammene fattet fort i, og snart sto stua i full lue. Tre takbjelker raste sammen, og inne i røyken kunne man skimte en svær skikkelse som sto høyreist, med sverd i hånd.

“Gråter du nå, Arnleiv?” geipet Bjørn Steinvidessønn .
“Nei,” kom svaret.
“Men det ble litt surt i øynene.”
Så ble det stilt der inne, og snart var stua brent ned. Audun Geirssønn tok med seg noen menn og letet gjennom husene, men fant intet av gods eller gull der.

Tor-OdinLitt lenger inne i fjorden kom hæren til ei lita bu. Der kom en diger kar springende alene mot dem, mest som i berserkferd. En unggutt kom halsende etter. Storkaren braste inn i hæren og hogg godt om seg, men falt snart om på bakken mens blodet oset fra mange stridssår. Guttungen falt fort for sverdet til hirdmannen Leiv Hroaldssønn. Væringen Ingvald Ris lo, og mente det var lite til karferd å vinne over en så skrinn unggutt. Så kom ei fager ungmøy ut av bua, med et melkebarn på armen.
“Nå har far din reist til Valhall, guttungen min,” sa hun.
“Er det en guttunge du har der, så skal han følge far sin før han vokser til og sprer utfjordsæden sin,” sa jarl Halvgrim.

Så tok jarlen ungen og hev ham opp i lufta. Ragnar Ossurssønn støtte spydet sitt i mot, så det råkte gutten i magen og spiddet ham slik. Da steg Olve Styrkarssønn fram.
“Der gjorde du niddåd, jarl,” sa han.
Flere sa seg enige i dette, og fremst blant dem Halldor Halvgrimssønn og Sigvat Sveinssønn.
“Står det så dårlig til med mannemakt i Inndalen?” svarte jarlen.
“Ikke var dåden verre enn når utfjordingene drap bror min i fjor,” sa Ragnar.
En halv tylft hirdmenn grep den unge kona og drog henne inn i et skjul. Det lød mye kvinneglam derfra en stund, før tunet falt stille.

Gjemt under setefjøla i uthuset fant de en skral trell som hadde gjemt seg der. Han ble halt fram foran jarl Halvgrim som krevde svar på hvor kvinnfolkene og alt godset var blitt av. Mannen ba tynt for seg og gav ikke svar, så jarlen lot ham pines med stokkeslag. Først nektet trellen. Jarlen lot da hirdmennene skjære render ut av huden på ham. Da ble han veik, og fortalte at kvinnfolkene hadde flyktet til ei sæter inne i landet. Jarlen lot trellen slå ihjel. Så dro hæren videre innover fjorden. De kom til flere gårder og herjet på samme vis der. Mange kaute stridsmenn møtte de, men ingen unger eller kvinnfolk, og mindre med gods.

På nordsiden ledet Eirik hæren sin mot en halvstor gård oppe i lia. Der hadde en stor styrke fylket seg og sto våpenklare på tunet. Framst i fylkingen sto tre staute menn, bringestore og uredde, og med stridsfletter om ansiktet. En av dem, en gild kar, nærmest linkvit i håret og med ulvepels om akslene, skred fram.
“Enøyde Odin, du som raner liv på valen!” kauket han så det runget mellom husene, og rakte sverdet oppover.
“Jeg vier marken her til dødsferd for meg og brødrene mine, om ikke vi går seirende herfra.”

Nå tok brødrene hans til å hytte med våpnene sine og bite i skjoldene som om de var villdyr i skogen. Det ble mye snakk blant baugfjordingene og lademennene av dette, og mange syntes nok, at det ikke bare var menneskemakt de sto overfor her.
“Trollskap synes meg dette,” sa Bodvar Hunvarssønn.
Eirik av Lade steg fram, og pekte sverdet Ættartange mot kjempen.
“Nå får du bytte tunge for sverd, svergemann,” sa han.
“Og ære eden din til Allfar.”

AB-raaawr-bw

Med dette røk hærene i hop, og det ble et stort slag. Mange falt der. Eirik Eirikssønn gikk mot svergemannen, og hugg godt fra seg. Kjempen verget seg, og hugg like godt, og lenge var det ikke godt å si, hvem som ville gå seirende ut av tvekampen. Kjempen lynte eggen sin og råkte Eirik i underarma. Men da fant Ættartange fram under skjoldet og åt seg inn i strupen på kjempen. Det ble banesår, og mannen falt der. Eirik sa siden, at aldri hadde han møtt større motmakt i strid. Tilslutt sto baugfjordingene og lademennene seirende igjen på tunet. Etter slaget lette Eirik etter brødrene til kjempen blant likene, men fant bare den ene. Mange sa, at her hadde utfjordingene verget seg bedre enn det som ventet var av manneætlinger.

“Her står det mektige seidfolk bak,” sa Lille-Svein Sveinssønn.
“Stor mannedåd var det, i det minste,” sa Farulv hirdtjore.
Eirik sendte mennene sine for å leite gjennom husene på gården. De gjorde så, men kom tilbake med tomme hender.
“Her er tomt for gods og gull,” sa én.
“Og ingen kvinnfolk eller unger, heller.”
Ild ble fattet i husene, men odinshovet fikk stå. Allfaren våget ingen å terge, ved å skjende helligdommen hans. På ferden innover i landet ble hæren møtt av det samme; noen innbitte stridsmenn var igjen, men bare få kvinnfolk og unger, og intet gull.

Inne i viken møttes fylkingene, og der fikk Eirik ord om hvordan jarlen hadde turt fram. Dette tyktes ham ille, og han satte blikket kvasst i jarlen. Det kom til ordveksling mellom dem, og det kunne endt stygt, om ikke Farulv og Faste hadde gått imellom. Tilslutt gav Eirik jarlen håndtak og krevde at han sverget seg til ladeætten, slik de hadde enighet om. Halvgrim svor så.
“Da er jeg løst fra eden min,” sa Eirik.
“Nå er gråbeina jaget ut av hiene sine her i Utfjord, Du får råde som du selv vil her i dalen, men dette krever jeg av deg, at du råder rett og ikke legger skam på forbundet med Lade gjennom udåd.”
Eirik tok Ladehauken og Vigbussen og seilte hjemover med lademennene, foruten Mode og mennene hans.

Jarl Halvgrim samler nå hæren sin og taler til dem.
“Nå har vi vunnet en stor seier,” sa han.
“Og rikt skal dere lønnes for verket deres. I Ufjorden skal mange av dere få rydde dere gård og stifte bo, og slik vinne stort gods for dere. Men først skal vi lauge oss og få kvile, og feire seieren vår med drikk og kvinnefavn. Oppe i dalen her, som folk kaller Tordalen, ligger ei sæter hvor flusst med fagre ungmøyer ligger i skjul og ruger på utfjordskatten.”
Det var gildt kvedet, mente mange.

Så førte jarlen hæren oppover dalen.


 

Blodhevn

Det var bratt lende opp Tordalen, og stridslyden var både mode og trøtte da de kom inn på et stort tun oppunder Torfjellet. Der lå det to stuer, ei dyngje og et uthus i kanten av tunet. Så var det som om en flokk kvinner vokste fram fra skogbrynet.
”Trollmakt!” hvisket Ingvald Ris og ville gripe etter sverdet sitt, men inndalingene hold ham igjen.

Ei ung, fager møy, Halbera var navnet hun bar, trådte fram på en skinnfell som lå midt på plassen. Jarlen gikk mot fellen, som var han dradd etter øynene. Møyen favnet ham og trakk ham ned på skinnet med seg, og jarlen låg med henne der. Brått tok de andre konene til å synge samstemt, en trollsang som gikk gjennom marg og bein. Jarlen for opp, bleik om kjakene. Møyen tok til å storskratte, og resten av kvinneflokken falt inn i latteren.
”Der stjal jeg sevjen ut av småkvisten din, jarl!” lo møyen.
Jarlen ravet bort derfra og kauket på ætlingene sine, og var siden spillsjuk som en gamling.

Nå tok hæren inn på Torssætra, men dyngja fikk kvinnfolkene ha i fred. De fleste av jarlens menn ble skremt av hans ugæva med møyen og lot kvinnfolkene i fred, men andre, blant dem Gnup Molda-Gnupssønn, drog ei kvitarmet møy med seg ned i skogen, mens hirden flirte. Da Gnup kom opp til tunet igjen, var det med svett panne og plirende øyne.
”Det var som å dyppe Langormen ned i et myrhøl om vinteren,” sa han, svak i stemmen.

Jarlen fikk rest staur midt på tunet, hvor han hang sverdet fra den kvithårede kjempen på høvdinggården.
”Her er pissestauren deres, karer!” kauket han.
Det ble stor møde og tenners gnissel blant utfjordskvinnfolkene da de så hvilket sverd som hang der, så Farulv hirdtjore satte to menn til å vokte sverdet.
”Aldri før så jeg slik en godt voktet pissestaur,” lo Faste Grimarssønn.

Da hirden gikk til ro for kvelden, kom Seid-Svein til mågen sin i tjaldet inndalingene hadde reist over seg. Han fortalte om en drøm som hadde kommet til ham kvelden før. Drømmekonene hadde synt ham den kvithårede kjempen på høvdinggården, Sølve var navnet hans. Han hadde sett valkyrjene hente Sølve hjem til Valhall, men da Sølve skulle krysse Gjallarbrua, ramte sverdet hans, Nidingsbane, ham i brystet og naglet ham fast til brubordene. Sigvat Sveinssønn bet tenner og hyttet neven mot brystet.
”Uvøren ferd av jarlen er det å vanære de døde slik,” sa han hardt. Olve Styrkarssønn og Sur Einarssønn nikket samstemt til dette.

Snart ble det uro blant krigerne, for det var intet gull eller gods å finne, og få torde seg bortpå kvinnfolkene. Karfolkene i Utfjorden så hirden lite til, men det var lysglimt i skogen rundt Torssætra på kvelden. Ragnar Ossurssønn råkte på én av dem. Begge gikk hardt mot hverandre og viste stort mannsmot. Ragnar kvestet skjoldet til utfjordingen og fikk inn et hogg i akselen hans. Så vendte kampen seg, og skogsgangeren stakk Litj-Ossur i buken så det ble banesår. Ragnar tok seg ned til sætra og inn på tunet hvor han falt om. Da kvad han:

Mangt et hull
har jeg tettet,
men denne furen
får jeg ikke fylle.

Kaupa-Glum Glumssønn var en mann som visste vel å ære vettene slik vetter æres bør. Men først var det så som så med gjenlyden. En morgen fant Glum en stein i blotsbollen, neste morgen en sauelort. Men tredje morgen fikk Glum lønn for gaven, og fant utfjordingenes skatt liggende på trammen. Godset ble delt mellom jarlens menn og leidangen, etter den enkeltes lott.

Jarlen ville blote Odin i horget, men hovgydja, Hjalmgerd Grimarsdatter allfarstrue, pekte på øksa Skald-Skjegge og skrek mot jarlen at den styggedommen måtte ikke inn i horget. Jarl Halvgrim vøret ikke ordene hennes, selv om flere menn rådet ham til dette. Blot ble ført fram til gudepålene, og da falt Odin-pålen ned fra stallen og ramlet rakt ned i horget. Alle tyktes dette var ille tegn, men jarlen ble harm, og krevde at pålen ble reist på ny. Farulv hirdstjore og Tord tyrsgode satte pålen på stallen, og blotsgave ble lagt fram på ny. Igjen deiset pålen i bakken. Da pålen falt en tredje gang, ble jarlen fylt av en veldig vrede, og krevde at pålen ble holdt fast under blotet.

Nå nektet inndalingene og flere hirdmenn å være til stede i horget under nidblotet. Ingvald Ris kauket at han heller søkte lykken bland mordvarger og trollpakk enn å bli værende enn en jarl som for så uvørent fram. Han tok våpnene sine og stakk til skogs. Mange mente at dette var en stor ugjerning og at det var sterke jærtegn mot jarlen. Svein Sveinssønn og Torhild seidmøy tyktes det var Skald-Skjegge som stod bak nidingsferden, og at øksa hadde forgiftet jarlens sinn.

Horg

Inndalingene gikk til hirdtjoren og talte om den styggedommen som hadde lagt seg over jarlens sinn. Det ble snakket mye fram og atter om dette, men så kom de til enighet om at Skald-Skjegge og Halvgrim måtte skille lag. De fant jarlen på tunet, og tok øksa fra ham med makt. Inndalingene ledet an i striden, men det var gammeljarlens halvbror, Halldor Halvgrimssønn, som til slutt la sin egen brorsønn i bakken. Trollvåpenet ble brakt til horget, der tre seidkjerringer fra Utfjorden, Herdis Fastedatter, Halla Arnleivsdatter og gamle Groa av Skrinnbu stod klare.

Mye er kvedet siden om seiden i Torssæterhorget. Noen har sagt at det var som om de falt i uvita da en tykk skodde bredte seg i horget. Andre mener de hørte skingrende sang og et tungt sukk som gikk mellom marg og bein. Atter andre påstår at det ikke var seiding, men maning på gang, og at de så buktende, blåfargede skikkelser komme opp av bakken og dra øksa med seg. Sant er det visst, at da disen lettet, var øksa borte og jarlen lå ristende tilbake på bakken.

Det sies at etter dette var jarlen spak, men klar, og mer som seg sjøl igjen. Det var øksa som hadde vendt sinnet hans og stått bak udådene til jarlen under hærferden, mente folk. Men Olve kvad slik:
”Ivar Løysing bar øksa i en halv vinter og en halv sommer før jarlen fikk den, og ikke ble han skyld i noen niddåd i løpet av den tiden. Ei heller hadde han vanskelig for å gi den fra seg.” Sur kvad:
”Mon det er forskjell på menn, og når Skald-Skjegge synger deg i øret, synger den til hugen og viljen som finnes der fra før.” Sigvat nikket til dette, og kvad:
”Nå er den manet fra hånd og hug, og den som vil skylde øks for mannedåd, står fri til å gjøre så. Sanninga om skalden den skjegge sent til lys mon komme, men nidskald vil den nok hevdes for blant inndalinger.”

Så trådte en innful kar som nevnte seg Ulvhedin Sølvessønn rakt inn på tunet, kledd i stridstrøye og med våpen trukket. Han pekte sverdet mot Farulv Hrodleivssønn.
”Vi har noe uoppgjort, du og jeg,” kvad han.
Farulv kjente da igjen karen han hadde kjempet med på høvdinggården, bror til den kvithårede kjempen. Han bad hirdmennene trekke seg unna, og bydde seg på kamp. Kjempene gikk mot hverandre. Klinge slo mot skjold, og føtter stampet hardt mot bakken. Det var lenge uvisst hvilken vei kampen ville gå, men så gav utfjordingen Farulv banesår. Farulv kvad:

Menn jeg møtte
som mye mot hadde,
men større kjempe
møtte jeg aldri.

Rødt enn er blodet,
så minskes jeg ikke,
men ære vant du
på denne dåden.

Farulv let livet der. Den fremmede var trøtt av stridsmode, men kauket ennå på mer hevn.
”Nå vil jeg prøve sverd mot drapsmannen til bror min!” krevde han. Herjolf Haraldssønn av Lade steg fram. En stillhet la seg over tunet, det lød kun våpens gnissel og mennenes kampkauk. Herjolf førte seg rolig fram, møtte ett hogg og gav to. Men utfjordingen verget seg vel, og brant av en sterk stridslyst.
“Der kjemper en dødsvigd mann,” hvisket Torhild Hemingsdatter. Snart måtte Ulvhedin sette kne i bakken, men han kom seg på fote igjen. Herjolf gav ham ennå et hogg, og atter hvilte kneet mot torven.

Enda en gang drog den unge mannen seg opp.
”For Sølve, til Valhall!” kauket han, og hev seg mot Herjolf. Sverdet hans smatt under brynja på lademannen. Det ble hogg, men ikke banesår. Nå traff sverdet Brynjebiter dypt i buken på utfjordingen, og han segnet sammen. Bakken rødmet, og kvinners gråt lød som dvergemål bland tretoppene. Folkelyden steg nærmere, stod taust og betraktet kjempen på bakken.
”Legg sverdet i hånda hans,” kvad Olve Styrkarssønn, ”han trenger det på ferden til Valhall.” Kollsvein Steintorssønn gjorde så.

Ulvhedin kvad:

To brave brødre
til bane ble du, Herjolf.
Den første var fager,
tappert døde han.
La meg nå ligge
for mildt å mæle
de siste ord
til kvinnehug.

Min hug, min Gunnhild,
mine øyne mørkner,
min siste tanke
vil være om deg.
Vit at Svarttjønna
eier vi alltid,
la meg nå fare
så fort til Valhall.

Så er Ulvhedin Sølvessønn ute av sagaen. Alle mente nå at utfjordingen hadde kvedet godt og kjempet bedre, at han hadde vist manns mot og at han var en kjempenes kjempe. Flere talte nå for at både liket hans og levningene etter bror hans skulle legges i grav og æres slik lik bør, sammen med gods og våpen, og at kvinnene måtte få synge sine døde til hvile. Begge kjempene ble båret til høvdingegraven i den gamle bjørnehula, og stedt til hvile der.

På kvelden ble det stelt til gravgilde med minneskål på Torssætra. Jarlen hadde frisknet til, og krevde at hans vergemann Gnup Molda-Gnupssønn måtte sitte i andveget rett overfor ham. Onde tunger tyktes at Gnup hadde gjort seg til gravrøver under utfjordsferden, men disse ordene ble ikke godt tatt i mot rundt bordet. For å bøte på ufreden, reiste skalden Surt seg og kvad Gnupskvida:

AB-Gnup-bwInkje var det no,
inkje i går,
lange tider
hev lidi sidan,
då fæge kjempen
lukt om lempe
Lauvøy-sonen
lista han Gnup.

Sat ved øl-gjerd
Molda-Gnupen,
gjev på gildet gaum.
kom der Loke
til mjødhallen inn,
til mungåtgildet inn,
Kvad så soleis
bland sumbel-folket:

“Tyrst eg hit
til halli no kom,
Lopt, langan veg,
til dykk å beda
om dei unne vil meg
en drykk av den mete mjød”.

Gnup gav sete
til Balders bane,
Sterkt øl helte
til vandringskaren.
Fram rant kvelden,
tom vart bollen,
Brage-ord flaug
om vegg-tjeld kring.

Dreiv dei ut
ølfelagsmennene,
vakla vinglut
over myrke tun.
Kvad høgt skråla
til blåskjært måne;
ganga urakt
til pissar-traug.

Ut slang Molda-tulen
sverdet det tridje,
Gnup sin Langorm
ur brune brokji.
Tok son åt Lauvøy
om seg å trivle,
Skjegg han riste,
støkk gjorde synet.

Loke kvad:
“Kva er det litle
som leikar med rova
og likjande lekker
i langan gras?
Dølgj du kvasten
i brok-kråi,
krøk du deg inn,
du tottest kje mann vera.”

Vreid vart då tulen,
hedna han skok,
Gnupen den Molde
treiv i åsen.
Kvad då Loke,
Odinsfostre,
“Vreden du stogge,
vrange du stemme.

Gjeng vi fagre
Frøya å finne,
Vakre vanadis
sak mun dømme.
Pant eg set
på vinningen såleis;
raude fingergull.
På seieren hig eg.”

“Raude fingergull
som pant eg taka,
min blir seieren”,
kvad sonen åt Gnup.
Fór dei farveien
båe med heppe
til inn dei kom
til fagre Folkvang.

Loke dei ordi
aller fyrst kvad:
“Heng om halsen, Frøya,
bjarte Brisingamen,
me skal aka
til Idavollen.
Dom det tarvst
om mannemakt.”

Alle i senn
var æser på vollen
og åsynjor
alle til stades.
Batt då Loke
lin millom trea.
Dulgte andlet
på kjemper båe.

Gnup han greip
etter linning på brokji.
Såg ei Loke
som lista av lende.
Fann den frege
Ingunar-Frøy,
Tungenid galdra,
glatte kvad smidde.

Gnup han greip
etter langormen tjukke.
Såg ei Loke
som leika med svik.
Bytta Galt-Frøy,
alvefyrsten,
veksla Gerds make
med Lauvøys sønn.

Fram steg Frøya
armkvite lindis,
treiv etter mannsstaur,
målte mot arma.
Lang var Frøysstaven,
lengre langormen,
mælte Njords datter:
“Slik mun eg døma.”

Kvad da Gnup så:
“Til seier var eg ætla,
Stor var far min,
større er eg.
Snid så, Loke,
baugen av handa,
bjarte gullring
bær du åt tulen.”

Råd var ringe
for Lauvøysonen,
ugjerne han
med baugen skildast.
“Raude bandbaug
eg snid kje av handa.
Fast er ringen,
fastar er gullet.”

Treiv då Gnup
Langormen kvasse,
skar ring av åsen
sned baug av jotne-son.
Det blinkte i sverd-egg
når Gnup-tulen skar
gullringen dyre
av Loke si hand.

Kvad så Loke
Lauvøy-sonen:
“Gull er gjevi,
gjald fekk du,
ætla til harm og hat.
“Eg vantar handi
men heideren du.
Sår er saknad for båe.

Gullet det raude
råder du sjølv
så lenge du lever.
Men sæle for fagnad din
du skapte inkje.
Enn verre vert det
eg vita tykkjest
når menn mun stridast om gull.”

Utfjordskvinnene gikk rundt bordene og skar brød og la fram mat til jarlens menn. De svarte da med å kvede Sølvekvadet:

Her skal kvedes om mot,
her skal kvedes om dåd.
Her skal kvedes om Sølve,
Som djervt visste råd.

På det høye fjell
stiger veidemenn fram.
Det hjaller i berget
av hundenes glam.

Bjørnen lå skjult
dypt i sitt vinterhi,
Og skulte på drenger
som der stred forbi.

AB-Skrinnbu-bwBrått den ville, brune
kjempe ble harm.
Veidemenn bleknet
av drabelig larm.

Bein knakk mot tann
og hud flenget mot klør.
Lik lå i lyngen
der drenger lå før.

Falt så for bjørnen
Otkell Otkellssønn,
Ropte på berging,
for sitt liv sa sin bønn.

Manneblod fløt tykt
over slagbjørnens serk,
Hvor er den mann
som er kallet til verk?

Fram reiste seg
diger brande med ett.
Ville hogge for fote
og hevne sin ætt.

I sverdeggen skarp
bjarte solstrålen slo,
Det var Nidingsbane
som tørstet på blod.

Fram reiste seg
Sølve Sølvessønn,
Gikk i mot bjørnen,
for drap gav ham lønn.

Mot mannefall stort
Sølve djervt visste råd.
Seier skal minnes,
la det kvedes om dåd.

Når det spørres om spyd,
når det spørres om sverd,
Må den mann våge livet
som higer på verd!

Tord Tyrsgode reiste seg og sa at den ene utfjordsmøyen kvad så godt at han ville føre henne til heim og benk, og avle ætlinger med henne. Dette gikk møyen med på. Flere mannslinger nevnte nå at de gjerne skulle ha hatt seg ei kjerring. De eldre mennene gav råd om at ynglingene måtte finne seg emner som var hoftebreie og godt fødd, kyndige og med store gårder. Flere unge møyer fant seg en favn den kvelden da de bar rundt fatene. Men møyen Hallbera satt og rapte og drakk som en kar, og bar ingen mat rundt, før gamlekona Grimgerd kom bærende på et eget, lite fat, slank i stetten og gild i kantene. Da spratt Hallbera opp, og rakte sjøl fatet til jarlen. Det lå et hjerte på fatet, glinsende fett, og med gylden honning øst over.

AB-jarl-sur-bw”Denne kråsen har vi spart til deg, jarl Halvgrim,” sa Hallbera med frøyakatter i øynene. Jarlen åt hjertet grådig, og avsluttet åbiten med en dyp rap.

Morgenen etter gildet kom seidkonene sammen med Gammel-Grimgerd inn i stua der jarlingene hadde leie. De talte vel om at han lot dem føre sine døde til graven kvelden før. Til gjengjeld skulle de gi jarlen mannskraften sin tilbake, sa de. Ferden gikk opp til Vanadissløret, en høy foss som spydde rakt ut av fjellet i et juv oppe i Torfjellet. Jarlen vrengte av seg klærne og stupte uti elva. Han kom innerst i juvet, til Vanadishorget og  frøyapålen som sto der. Midt på pålen var skåret et kvinnejuv, smurt mørkt av mannesevje fra mange ætteledd, siden fordums tider. Jarlen klatret opp på stallen og lot slapplemmet sitt gli inn i frøyagrotten.

Halvgrim talte siden varmt om hvordan han ble fylt av Frøyas kraft inne i Vanadissløret, mektigere enn hos den mykeste møy, søtere enn hos den svetteste frille. Med karslige kauk kom han byksene tilbake til hirden og folkene som sto samlet på bredden, og synte dem glad at han hadde fått mannskraften sin tilbake. Det lød samstemte bifallsrop til dette, unntatt fra Sigvat Sveinssønn, som stod og slet med linningen i broka si.
”Nå skal jeg fylle Inndalen med ætlinger!” kauket han, kastet klærne fra seg og stupte uti, han med.

Tilbake på tunet ble fylkingen møtt av en enslig kriger, kledt til strid i brynje og hjelm, med skjold og sverdet trukket. Kjempen drog hjelmen av hodet, og de så at det var møyen Hallbera som stod der, med brede bein og haken hevet.
”Nå skal du og jeg skiftes i strid, jarl Halvgrim,” kvad hun strengt.
”For nå er du kar igjen, og jeg kan kjempe mot deg uten å tape ære.
Enkelte i hirden brøt ut i latter av disse ordene, og jarl Halvgrim trakk også på smilet.
”Vel har jeg vært forgiftet av Skalds-Skjegge, og frarøvet manndom og mannsmot, men æra har jeg fremdeles i behold, og jeg løfter ikke sverd mot kvinnfolk!”
Hallbera fnøs av disse ordene, og tenkte nok ikke gildt om hverken motet eller æra hans.
”Broksverdet klarte du å løfte mot meg, jarl,” sa møyen med et kast på nakken.
”Reis stålsverdet ditt nå, for det er jeg som er høvdingen i Utfjord!”

Det gikk et gisp gjennom folkelyden, og en mumling bredte seg. Flere ristet på hodet og rynket brynene, men Hallbera skulte på dem.
”Dere vet det godt, at høvding Dyre avlet bare døtre til høvdingsetet sitt. Jeg er trent til kamp like godt som en mann. Bedre!”
Jarlen målte henne med blikket.
”Allikevel tror jeg at jeg vil tape ære på det, om jeg får det til ettermæle, at jeg har drept et kvinnfolk i strid.”
Hallbera lo høyt, så det runget over tunet.
”Ettermæle du, Halvgrim! Hva tror du det blir for mæle etter deg, som satt så sulten som en skrinn galte, og slafset i deg hjertet til bror din?!”

Jarlen bleknet, til han så ut som en dauding. Folkelyden kunne ikke annet enn å gape. Ingen hadde sett noe til Halvstein Illugessønn siden han ble dømt fredløs og sett vandrende mot Nordfjell. Hallbera gikk nærmere, og nikket sakte.
”Halvstein kom til Utfjorden i fjor. Det var hans hjerte jeg gav deg, surret i den søteste honning og duftende varmt av ætteblod.”
Ennå klarte ikke jarlen å gi henne svar på tiltale, så Hallbera gikk enda nærmere.
”Hvordan smakte brorshjertet, jarl? Jeg hørte rapen du slapp etterpå. Satt Halvstein tungt i magen på deg?”

Nå steg det et veldig sinne i jarlen, og han bykset mot utfjordshøvdingen, som kjapt reiste skjoldet og verget seg godt mot illugesønnen. Stridslarm ljomet under Torfjellet, og det var ikke godt å si hvilken vei nornesaksen ville klippe. Først måtte Hallbera trå tilbake, så vek Halvgrim. Først fikk høvdingen inn et hugg mot leggen til jarlen, siden jarlen en flenge i akselen til høvdingen. To ravner fløy opp fra skogen bak horget, og det lød et tungt sukk fra fjellet, der bjørnehiet lå, idet de to kjempene stakk sverdet inn i buken på den andre, samtidig. Halvgrim ség sammen midt på tunet, med Hallbera over seg. Hun kvad:

Banesår ga jeg,
banehogg fikk jeg,
for ætta å legge
meg på hug.

Vekk æra i viljen,
gjem hevnen i minnet.
Husk eden dere svor
på sverdet til høvdingen.

Så var de to ute av sagaen. Baugfjordingene tok Steingrim Halvgrimssønn til jarl og fordelte gods, gårder og kvinnfolk i Utfjorden mellom seg. Gamle Grimgerd, seidkona Herdis og hovgydja Hjalmgerd Grimarsdatter klarte å ta seg ned til høvdinggården i løyndom. Der stengte de seg inne i odinshovet og fattet ild i gudepålene så hovet brant ned og alle som var der inne brant ihjel. Mange mente dette var et ille tegn.

AB-Halldis-bwSeidkonene Halla Arnleivsdatter og Groa fra Skrinnbu forsvant etter høvdingkampen på tunet. Enkelte påstår at de gikk opp til bjørnehiet og lukket seg inne der med seidmakt, så folk ikke kunne komme inn til dem. Det sies blant folk, at når det kommer en verdig arvtaker til Sølves sverd, vil berget åpne seg og høvdingmakta reise seg igjen i Utfjorden.

Sigvat Sveinssønn førte med seg mjødbryggersken Gunvor Gunnlaugsdatter hjem til Inndalen som frille, sammen med hennes barn, Tykir og Tora. Ivar Løysing fant seg et godt koneemne i Arnora Arnesdatter. De tok over hennes heimegård Straumen i felag med jarlsmågen Halldor Halvgrimssønn, da eldstedatter Torarna fór til Lade sammen med Herjolf Haraldssønn. Folk sier at Torarna fødte Herjolf en sønn allerede våren etter hun kom til Lade, en staut, vakker unggutt med linkvitt hår og isblå øyne.

Seid-Svein Sveinssønn ble borte i Utfjorden. Noen tyktes de hadde sett ham trekke inn i skogbrynet et kveld. Der hadde de hørt noe som lød som ganning og sett en underlig, blå glød mellom trestammene. Sur Einarssønn fra Nerridalen mente han kunne høre Svein kvede arge sanger inne i skogen, og at han hadde møtt en annen skikkelse som liknet på den døde Si/[LACUNA]

(Her kommer flere sider i håndskriftet som er så dårlig bevarte at det ikke er mulig å tyde hva som står. Sigvat Sveen jr. (cand.philol.) har derfor sendt dem til Department of Archaeology & Anthropology, University of Saskatchewan i Kanada, som har spesialisert seg på restaurering av skadet pergament. Sveen har alle forhåpninger om at klenodiet skal komme tilbake med godt resultat. Ordfører Einar Nedahl og resten av kommunestyret, som ble belemret med regningen for den kostbare konserveringen ETTER at Sveen hadde sendt pergamentene avgårde til Kanada, er ikke full så positivt innstilte til konserveringsprosessen.)


 

Tidslinje

Denne tidslinjen er designet av Svein Sveen, en datakyndig ung mann under utdannelse innen multimedieteknologi gjennom fjernundervisning fra høgskolen til multimediesenteret i Baugfjord folkebibliotek, basert på hans far Sigvat Sveen jr. (cand.philol.) sin forskning på Inndalssagaen. For første gang siden 1999 ble prisen “årets nykommer” i 2015 tildelt av Baugfjord historielag for denne teknologiske nyvinningen.

913

Inndalingene gjør nybrott [Nybrott]
Gammel-Svein, Sigdis og Njålssønnene stifter felag

915

Gammel-Svein dør, Sigvat Sveinssønn tar over gården.

920

Jarl Illuge blir drept, Halvgrim Illugesønn blir jarl

922

Uår i Inndalen

923

Eirik av Lade besøker Inndalen [Vargtid]
Mannæta avsløres i Inndalen
Strid mellom Lade og Hårfagreætta

924

Allting i Baugfjorden [Tingfred]
Osk Løysing bringer Skald-Skjegge til Jarl Halvgrim
Slag mellom Utfjordinger og Baugfjordinger på tinget
Baugfjordingene går i hærferd i Utfjorden [Blodhevn]
Jarl Halvgrim fris fra Skald-Skjegges innflytelse
Jarl Halvgrim faller i holmgang med høvdingen i Utfjorden

949

Inndalinger forliser på kysten av Namdalen [Malstrøm]

Comments are closed.