Malstrøm: Lov og rett

Lov og rett

Med lag skal landet bygges,
og ikke med ulag legges øde.

Du bor i et samfunn der de fleste frie menn er pålagt å bære stridsvåpen, og uten sentralisert statsmakt. Det blir ufred av sånt. Havner du i klammeri med folk, må du lite på at du har flere og mektigere ætlinger og venner enn dine motstandere. På mange måter er det den sterkestes rett som gjelder. Det – og lagen, dvs. loven.

Lagen er ikke nedskrevet (bruk av skrift er generelt begrenset til runepinner), men huskes utenat av lagmennene. Det er ingen utnevning eller opplæring til lagmann. Kloke og høyt respekterte menn blir lagmenn. Lagmennene rådføres ved tvister, og det er de som leder an tingforhandlingene. De dømmer ikke i saker; det er det de menn som er samlet til tings som gjør i fellesskap.

Ting

Når tinget settes, er det vanlig at en eller flere lagmenn leser opp deler av lagen, gjerne deler av den som er spesielt relevante for sakene som vil komme opp på tinget det året. I løpet av en tidsperiode på fem år skal imidlertid hele lagen ha blitt lest opp på alltinget. Dette gjøres for at lagteksten ikke skal glemmes, og for at det ikke skal være noen uenighet om hvordan lagen lyder. Det er skikk at antallet lagmenn skal kunne deles på tre, slik at det minste antallet lagmenn er tre.

Et ting er en samling av frie menn som kommer sammen for å dømme i tvister. Man kan sette mindre ting når omstendighetene krever det, Det minste tinget er hustinget. Da er det husbonden eller den som sitter i høysetet på gården som er tingleder, og som bestemmer hvem som skal sitte som lagmenn sammen med seg. Et antall gårder kan også sette ting for å avgjøre saker mellom seg, og det samme kan en gitt gruppe frie menn, for eksempel er skipsmannskap, en hærfylking, et handelsfølge, et jaktlag, osv.

Hvert år samles imidlertid representanter for alle frie husholdninger i et samfunn til alltinget, og det er her større konflikter ender opp. Dette skjer vanligvis om våren. Det er straffbart å ikke møte til tings, og straffen er bøter. Kun einvirker (bønder som driver gården alene) er unntatt for dette påbudet. Alle bønder som hører til et allting regnes for å tilhøre samme lagområde, og disse må føye seg etter den lagen som gjelder for dette området. Det er også skikk at man følger lagen til områder man reiser gjennom om man står i forbund med høvdingen for lagområdet.

Tinget settes ved at hellige bånd, kalt vebånd, knyttes i en sirkel rundt tinghaugen, knyttet til en halvmeter lange pinner. Grunnen innenfor disse pinnene regnes som hellig – for et ve – og det finnes regler for hvordan man skal te seg her. Nidord skal ikke ytres innenfor vebåndene, falske eder skal ikke sverges (det skal de forøvrig aldri) heller ikke skal man bære stridsvåpen. Vebåndene settes av en hovgode eller hovgydje og lagmennene.

Generelt er det ansett som fiendtlig og ufint å bære stridsvåpen som ikke er knyttet med fredsbånd på hele tingstedet mens tinget er satt. Fredsbånd er et bånd som knyttes rundt klingen og sliren på sverdet, slik at man ikke kan trekke det uten å løse båndet. Forøvrig er veet voktet av gudene, og brudd på reglene her blir ansett for å være en fornærmelse mot dem. Det er spesielt åsen Tyr som er tingets vokter, og Eir, åsynjen som knytter edsbånd når eder sverges.

Å føre en tingsak

Har man sak på tinget, kan man føre den selv, eller man kan be en høyere ansett mann føre saken for seg. Jo gjevere mann som taler sak for en, jo bedre. Det er bare bønder, dvs. frie menn som eier jord som kan føre sak på tinget. Er du en tegn, en fri mann uten jord, må du finne en bonde til å føre sak for deg. Kvinner fører normalt ikke saker selv på tinget, men får en nær slektning, en venn eller en husbond til å føre sak for seg. Unntak er kvinner som fyller rollen til en mann, som for eksempel ei enke som sitter i høysetet på en gård. Da regnes hun i praksis som gårdens husbonde. Et annet eksempel kan være ei gydje som taler på vegne av hovet sitt, ei kongsmor som sitter på tronen for sin unge sønn, osv.

Det er ikke nødvendigvis fokus på å rulle opp sannheter i tingforhandlinger. Viktigere er det for partene å komme med sine vitner, som er villige til å sverge ed på at du er en grepa kar og sikkert (men ikke nødvendigvis) har rett. Den som har flest vitner, eller de mest respekterte, vinner.

Avhengig av hvor alvorlig saken er, kreves det et visst antall vitner. I mindre saker greier man seg med tremannared. Det vil si at man finner tre frie menn som er villige til å stå inne for en, og sverge ed for en på tinghaugen. Mer alvorlige saker krever seksmannared, og i riktig grove saker kreves tolvmannared. Det er lagmennene som bestemmer hvor stor ed som skal sverges. Hvis motparten imidlertid også har klart å finne samme nummer vitner, kreves det begge parter samler nye vitner. Slik holder mann på til en av partene har gått tom for venner…

En typisk sak foregår slik at partene tar kontakt med en respektert venn og ber ham tale for seg. Før han gjør dette må han ha gitt mannen en gave (ikke samtidig, naturligvis; det er vulgært og lite ærefullt). Sakføreren går nå til lagmennene og erklærer saken for tinget. Han spør for eksempel lagmannen hvor stor ed som kommer til å bli krevd i saken. Han går kanskje også til de andre partene og taler med dem, og hjelper samtidig med å overtale nok vitner til å sverge ed. Når lagmennene kaller dem til tinghaugen, går de begge fram, sammen med eventuelle vitner.

Lagmennene ber nå partene om å legge fram saken sin. Etterpå blir vitnene bedt om å sverge ed. Dette gjøres vanligvis på en edsring, som den fremste av lagmennene bærer. Så er det en pause i forhandlingene, hvor lagmennene går til sitt, diskuterer saken og hører kanskje på vitnemål eller framlegg fra partene. Når tinget samles igjen, sier lagmennene opp lagen de mener er relevant for denne saken, og legger fram saken slik de ser den. Tinglyden (de samlede frie menn på tinghaugen) bestemmer seg så for hvordan de vil stemme i saken, og saken blir redet. Det er ikke nødvendigvis slik at det er flertallet av tinglyden som avgjør saken. Hvis mektige eller kloke menn tilhører mindretallet, kan resten bøye seg av respekt for dem.

Partene i saken, eller tingmennene, kan kreve at saken avgjøres ved loddkasting. Et lodd er en treflis med bestemte runer på, som tinglyden bruker til å avgi sin stemme. Lagmennene har oppsyn med loddkastingen. Blir det for mye uenighet og ufred i en sak, kan lagmennene også erklære at ingen enighet har blitt oppnådd i saken. Da kan partene eventuelt ta saken opp igjen på neste ting. En slik avgjørelse eller mangel på sådan blir ikke alltid sett blidt på.

Lagen og avgjørelsene på tinget blir stort sett respektert, men ikke alltid. Det hender at misfornøyde parter tar lagen i egne hender, og hevner seg på motparten. Motparten kan da ta denne nye saken til tinget, eller hevne seg tilbake. En ting er sikkert; å ikke handle hvis noen gjør urett mot deg, anses som svakelig og æreløst. Det å gå rundt og ikke få oppreisning i en sak, fører skam over hele ætta. Konflikter mellom ivrige, hevnlystne unggutter og eldre, fredelige menn er ganske vanlige. Hvis to parter vikles inn i en syklus av hevn og mothevn som eskalerer til det punkt at de begynner å ta livet av hverandre, kalles det blodhevn. Blodhevn kan være en svært stygg affære som gjerne utsletter hele ætter.

Holmgang

Isteden for å ta saken til tings, kan man stevne en motpart til holmgang. Tvisten avgjøres da ved at de to partene – eller deres representanter – møtes til strid på en holme eller innenfor et avmerket område. Den som faller i vannet, brekker en arm eller fot eller blir drept, taper saken. Eller man kan på forhånd avtale at kampen bare skal vare til blodletting, dvs til en får inn et hugg som gjør at den andre begynner å blø.

Bøter og straff

De aller fleste saker på tinget løses med bøter. Det er detaljerte regler for hvordan og hvor mye det bøtes. Det første som må tas hensyn til, er hvor mye verdt gjenstanden eller personen er. Det viktigste skillet går mellom det som er gildt og det som er ugildt. Gildt er det som det skal bøtes for. Ugild er det som det ikke skal bøtes for.

En trell kan være ugild om han er gammel og skrøpelig, for eksempel. Det vil si, at om noen slår ihjel trellen, kan ikke eieren kreve bot for ham. En voksen er gildere enn et barn. Barn er ugilde til de fyller elleve år, siden er de halv-gilde til de blir slått til voksen, vanligvis i en alder av femten. En bonde er gildere enn en tegn. En bonde bøtes med en full mannsbot om han blir drept. En høvding eller en ætling av en slik bøtes ofte med flere mannsbøter. Kvinner bøtes på samme måte som menn. Løysinger bøtes for halv mannsbot.

Hvis bøter ikke kan innkreves, får den forulempede utøve kroppslig skade på den skyldige, som å kutte av lemmer, sette dem i gapestokk, la dem gå spissrotgang eller tilsvarende. Et annet alternativ hvis bøter ikke kan inndrives er å gå i skyldtrellskap. Det vil si at man blir trell hos den forulempede i et visst antall år. Det er mulig, men ikke særlig ærefullt, å la kone eller barn gå i skyldtrellskap for seg. På samme måte kan man tilby seg å gå i skyldtrellskap for andre. Den forulempede må da godta dette.

Bøter redes blant mottakerne i følge et sinnrikt system. Hvis en mann har blitt drept, skal kona ha en viss sum av bota, sønnen en sum, dattera en sum, faren en sum, fetter Arne en og tante Reidun en, også videre. Man kan naturligvis også løse tvister uten at det bøtes. Har en mann blitt bitt av annen manns hund, og så slått dyret i hjel, kan bittet redes mot drapet på hunden, for eksempel. Like mot like, med andre ord.

Utreding av bøter kan ofte være svært detaljerte. Det finnes bestemte takster for et påført sår, men det varierer etter hvor på kroppen det er, hvor alvorlig det er, hvor mange dager man ble liggende syk og hvor mange ganger såret måtte stikkes opp for å klemme ut verk, om du stikker ut det andre øyet på en halvblind mann og så videre.

Noe som ofte skiller mellom streng straff eller mildere straff, er om du lyser lovbruddet på deg. Det vil si at du i påhør av et visst antall frie menn (tre, seks eller tolv, alt etter alvorligheten) erklærer at det er du som har begått lovbruddet. Det er mye verre om du later som du ikke har gjort det. Da heter det at du gjorde det i lønn. For eksempel straffes lønndrap med fredløshet, mens drap bøtes på vanlig vis. Lysing foregår ved dørstokken, i ølhallen eller ved et utrustet skip.

Lagens strengeste straff er utlegd (fredløshet). Det vil si at hvem som vil kan ta livet av deg uten å måtte bøte for det. Dette skjer vanligvis kjapt ved at den forulempede part kommer for å hevne seg. I noen tilfeller får den fredløse anledning til å dra i landflyktighet, og får da en frist til å komme seg ut av landet, før han blir lyst utlegd. En utlegd kalles også varg (i veum). Det er straffbart å omgås utlegde, for eksempel å dele mat med dem eller la dem bo hos seg. Det går i de fleste tilfeller an å kjøpe seg fri fra utlegd med bøter, men det er svært dyrt. En måte å gjøre dette på er å dra i viking mens man er i landflyktighet, for så å komme tilbake for å løse inn bota.

Noen lovbrudd anses som så grove at de ikke kan bøtes. De er botløse. Da kan man ikke kjøpe seg fri fra utlegda. Ekstra gale lovbrudd kan føre til at man i tillegg blir dømt som niding. Da ligger du skikkelig tynt an blant både mennesker og guder.

Eksempel på bøter

Skadebøter varierer etter hvilken stand den forulempede tilhører. En fri mann bøtes for det dobbelte av en løysing. En bonde bøtes for det tredoble av en løysing. En høvding eller jarl, eller ættling av disse, bøtes med skyhøye summer. En trell bøtes med småpenger, om i det hele tatt. Kvinner bøtes som menn. Summene nedenfor gjelder for bønder. Å kjøpe seg fri fra fredløshet koster vanligvis fra femten mark og oppover.

  • Overfladiske sår: 1 øre pr. sår.
  • Sykepenger (betalt mens den man har skadet ligger syk): 1 øre pr. dag.
  • Slå en mann med et skaft eller et drikkehorn: 2 øre.
  • Å fingre med sverdet til en mann uten lov: 6 øre.
  • Om såret blir betent og må skjæres i: 6 øre pr. gang.
  • Om såret må lukkes med ild: 6 øre pr. gang.
  • Margsår: 6 øre.
  • Sår i ledd: 6 øre.
  • Tyveri (i lønn) bøtes stort sett, uansett hva som stjeles, med: 1 mark.
  • Ran (åpent) bøtes vanligvis ikke, da er det skadebøter som gjelder.
  • Å holde matlag med en som er fredløs: 3 mark.
  • Hogge en fot eller arm av en mann: 3 mark.
  • Kalle en mann et hunndyr: 3 mark.
  • Kalle en fri mann eller kvinne trell: 3 mark.
  • Beskylde en mann for å ha blitt slått: 3 mark.
  • Voldtekt av fri kvinne: ubotelig.
  • Kalle en mann arg (kjønnsløs) eller skjeggløs: ubotelig.
  • Beskylde en kone urettmessig for å ligge med andre: ubotelig.
  • Kalle noen en horunge: ubotelig.
  • Å hogge hodet av en mann for så å rede liket slik at hodet ligger mellom beina – ubotelig.

Comments are closed.